Det går et TV-program for barn og unge i Norge som heter Nysgjerrigper (svenske lesere kjenner igjen ordet nysgjerrig som nyfiken. Nysgjerrigper er et «løst og ledig» kalleavn på en som er nysgjerrig). Programmet tar for seg naturvitenskapelige oppdagelser og formidler det på en underholdende måte til yngre mennesker. Nysgjerrigper har imponerende lang fartstid, selv til norsk, statsautorisert program å være, og jeg var så heldig å få med meg dette programmet som barn, hvor det nesten fungerte som en knagg for en identitetssøken hos meg. Jeg husker jeg så ut på trærne fra soverommet mitt en morgen og tenkte; jeg er en nysgjerrigper!
ORIENTEN
Årene har gått og jeg ble ikke naturvitenskapelig forsker som jeg romantiserte om i barndommen, men gleden over å lære mer om hvordan naturen fungerer forsvant aldri, ei heller gleden over å fordype meg i andre emner. I og med at du leser dette under Rosenkors-Ordenen A.M.O.R.C.s store paraply, er det ikke overraskende at hovedemnet etterhvert ble spiritualitet. Fra tenårene og opp søkte jeg inn i lesestoff (av svært varierende kvalitet) om spøkelser, spiritisme, sjamanisme, hekser og islandsk galdra (trolldom), før jeg med større hunger etter praksis innen et system kastet meg ut i buddhisme og spesielt Zen-buddhisme. Det var noe med enkelheten til denne skolen som fascinerte, og jeg vil benytte anledningen til å anbefale å studere, om enn bare ved lesning, denne noe misforståtte retningen som i sin tid gjorde stort intrykk på vestlig spiritualitet (Start f.eks med forfatteren Shunryu Suzuki).
Innstilt på brå og uventet opplysning satt jeg trofast i meditasjonsstillingen Sazen, i halvlotus, to ganger per dag i litt over ett år, noe som til slutt resulterte i et verkende venstre kne. Dessuten hadde jeg lest at paranormale opplevelser, i grunn alle typer opplevelser man ville erfare underveis i meditasjonen kun var potensielle hindere for opplysning. Mitt gamle selvbilde som nysgjerrigper fikk en liten knekk av denne lesningen.
Zen-tradisjonen inneholder mengder med små historier og anekdoter (såkalte Koans) der Zen- mestere spør elever om svært abstrake ting og ofte bryter ut i det som først tolkes som sinneutbrudd som tilsvar til en elev, hvorpå eleven oppnår dyp innsikt som følge. Jeg tolket det slik at om man kunne fjerne, delvis ødelegge, sine foruttatte meninger om Sannheten og tøyle bevisstheten så disiplinert som overhode mulig, ville den til slutt få krampe, bli paralysert eller ta en slags pause, og det eneste som kunne oppfattes var Altets puls og evige tilstedeværelse. En lignende oppfattelse fikk jeg av noen yoga-retninger jeg så nærmere på, spesielt innen Raja Yoga, der man til slutt, som en følge av konsentrasjon oppnår Samadhi.
I østen er det vanlig å studere under og få veiledning av en guru. Den optimale guru kjenner igjen veipostene eleven passerer underveis og kan gi råd og veiledning slik at elevene styrer riktig. I studenthybelen min savnet jeg ikke bare en guru, jeg fikk en krypende følelse av at jeg ikke var på riktig vei. Jeg følte det var mange sider av meg selv som ufortjent ble nektet å være med på veien til høyere viten, og jeg var ikke helt klar for å «rive til meg himmelriket (Matt 11:12)» i form av en brennende Kundalini-slange på full fart ut av krybben sin.
OKSIDENTEN
Heldigvis forsto jeg at jeg kunne risikere å havne i psykisk ubalanse av å forsøke enkelte øvelser uten en guru til å veilede meg. Det finnes desverre eksempler på mennesker som har kastet seg ut i eksperimenter med pust, kundalini-øvelser o.l med veldig uheldige resultater.
La meg understreke det en gang for alle: De forskjellige skolene i østen fortjener vår dypeste respekt. Det finnes dog noen karakteristika ved de mindre kjente vestlige skolene som skiller seg fra de i østen. De er ikke nødvendigvis bedre, men de faller kanskje mer naturlig for oss som er oppvokst i vesten. Skolene, ordenene og brorskapene i vesten har stort sett inndelt den esoteriske kunnskapen på en systematisk og skjematisk måte. Denne inndelingen av kunnskapsformidlingen i grader stammer minst fra oldtidens Egypt og hadde betydelig ombredelse i Hellas og omkringliggende områder i hellenistisk tid, men det mest kjente eksempelet i «nyere» tid er frimureriet, og Rosenkors-Ordenen A.M.O.R.C. kan for menigmann lettest sammenlignes med «modellen» man finner her, men det må understrekes at Rosenkors-Ordenen ikke er frimureri. Det er bedre å se på frimureri og rosenkreutzeri som to distinkte grener på samme tre.
Samtidig som gradene har hvert sitt studieområde og sine mysterier kjennetegnes også den vestlige esoterikken ved sin vekt på innvielser, som kommer i forkant av en ny grad. En innvielse kan og bør først og fremst manifistere seg i ens indre og kan sammenlignes med «veipostene» nevnt i sammenheng med østens metoder. Det helt særegne med den vestlige skolen er de fysiske innvielsene, som slett ikke er uten forbindelse til de indre. Ved hjelp av et godt trent personell kan visse forutsetninger, rekkefølger, ord, handlinger og symbolikk mm. bidra til en indre innvielse hos kandidaten. Samtidig skal innvielsen gjerne formidle dypere kunnskap generelt, og kunnskap om den kommende graden spesielt - kunnskap som ikke kan forklares med ord, men som må erfares.
I Rosenkors-Ordenen og i andre ordener er det også et kjennetegn at man ikke har en guru som veileder en. I vår Orden nevnes det at den beste guruen er det vi kaller den Indre Mester. Dette er ikke et løst begrep på noen måte, det er høyst reelt og høyst personlig. Det tryggeste går slik sett for å være å oppnå kontakt med denne indre Mesteren, som kjenner vår fortid og våre behov perfekt.
Dette er ikke riktig sted å diskutere dette dype og hellige temaet, bortsett fra å nevne at det markerer et visst skille fra de fleste østlige skolene. Det er ingen motsetning mellom dette og det faktum at Ordenen sitter på et vell av kunnskap nedarvet fra tidligere søkere, som formidles til oss gjennom monografiene, ritualene og den muntlige tradisjonen. Og det leder oss til et annet viktig nøkkeluttrykk; empirisk vitenskap:
Den mørke middelalderen har (stort sett?) sluppet taket på Europa og det er igjen lov å tenke selvstendig, kritisk og fritt, som mystikere alltid har gjort. Kanskje var det et tegn i tiden da The Teosophical Society, grunnlagt 1875, proklamerte at «there is no religion higher than truth»? Den vestlige mystiske veien har alt-i-alt samme syn på dogmer som den i østen. Mystikeren må tillate seg å tvile, og våge å teste før man anser noe som sant, -og selv da er ingenting hugget i sten. Dette er også en grunnholdning i empirisk vitenskapelig forskning. Den vestlige veien kan oppfattes som langsommere enn den østlige, som kan gi inntrykk av å inspirere til å ofre mye for å «skyte direkte mot målet». De vestlige metodene er i høyere grad intellektuelle, fordi den mentale delen av oss, med kognitive evner som logikk, resonnering og analyse også skal være med. Vi klatrer rolig, men bestemt oppover, og stadig sjekker vi at alle deler er med på turen. Vi praktiserer, mediterer, ber, analyserer, noterer, forsøker igjen, går tilbake og ser på tidligere notater og noen ganger får man den ubeskrivelige følelsen, eller oppfattelsen, av å nærme seg eller påtreffe noe hellig.
Man kommer ikke unna temaet åndelighet i Europa og vesten uten å nevne kristendommen. Noen av de aller største mystikere, og også okkultister og magikere, har vært det vi i dag kaller personlig kristne. Av disse kan nevnes mystikerne Johannes av Korset, Jakob Bøhme, L.C de Saint-Martin, Hildegard von Bingen, Meister Eckhart, Henry Suso og Ignatius av Loyola. Og de som lettere faller under titlene okkultister og magikere; Heinrich Cornelius Agrippa, John Dee, Johannes Trithemius og Johann Reuchlin. Dette er en veldig sparsommelig liste, og det er samtidig viktig å huske at ikke alle mystikere puliserer verker!
Flere av de kristne mystikerne har også ført asketiske livsstiler og noen har tilhørt munkeordener hvor de har sverget klosterløfter som innebefatter fattigdom, kyskhet og lydighet. Asketisk livsstil har et veldig ekstremt eksempel i Henry Suso.
Selv om det alltid er variasjoner, og det ville ikke eksistert flere ordener om alle var like, vil jeg si at tyngden av vestlige esoteriske skoler i dag ikke krever, og heller ikke anbefaler asketisk livsstil som utgangspunkt. Heller synes det å være en helning mot å anse kroppen som et vakkert, hellig og nyttig verktøy vi bør behandle med den største respekt. Angående synet på menneskets fysiske kropp kan også nevnes det som i østen kalles chakraer. Dette kan lede mot forskjellige teorier om hvordan østen har inspirert vesten, men det er det ikke plass til her.
«MEN ER DET IKKE VELDIG UDEMOKRATISK MED HIERARKI OG HEMMELIGHETER?»
Norge har ikke særlig kultur for hierarki. Adelen er avskaffet, på de fleste arbeidsplasser skal lederne helst ikke stadfeste posisjonen sin mer enn absolutt nødvendig og enkelte har til og med hevdet det er et klasseløst samfunn der alle er likestilt. Det er ikke vanskelig å forstå at gradsbaserte, hierarkiske og esoteriske ordener noen ganger risikerer å møte litt motstand i Norge. Når disse i tillegg er lukkede, private og noen ganger totalt hemmelige kan det nesten bli ryggmargsrefleks å vise uvilje.
Da er det et paradoks at noen av lærdommene man får når man studerer faktisk kan være farlige for egoet. Jo høyere man stiger i gradene, jo mer sannsynlig er det at man blir ydmyk overfor skapelsen og sin rolle i den. Etterhvert blir man tvunget til å forstå at man er en lærling i Mysteriene. Derav følger det at man ikke ser ned på personer som er nye i Ordenen eller ikke med i noen orden i det hele tatt. Det er mer sannsynlig at solidariteten, empatien og respekten for andre øker, nettopp fordi man er bevisst på utviklingen man selv har gjennomgått.
Reflekterer man på sitt eget valg om å tre inn i Mysteriene blir det logisk å konsentrere kun på sin egen utvikling; vi har kort tid å arbeide på, og bør luke vekk unødvendigheter som å dømme andre. Gradsbaserte ordener som vår kjære Rosenkors-Orden er ikke hemmelige, men de er private. Dette er et ledd i å bevare og verne om den kunnskapsarven som finnes. De er gradsbaserte av samme grunn, og for å sørge for at studenten står støtt før han eller hun klatrer høyere. Det er ikke så enkelt som det høres ut som: Det du klatrer i er deg selv. De eksterne faktorene ved grader og innvielser har ingen direkte verdi i den profane verden, og de som er kritiske til denne typen organisasjoner ville hatt en annen innstilling hadde de forstått disse organisasjonenes dypere natur og oppgave.
Selv om gradene er like for alle er de unike for deg. Ingen kan oppfatte dem på samme måte som deg og ingen vil gjøre de samme erfaringene i dem som deg. Ved å studere og praktisere deltar du i Ordenens felles abeide, og du bidrar til menneskehetens forhøyelse gjennom å oppdage deg selv, naturen og Guds virke i verden (bytt gjerne ut ordet Gud med noe som passer med din egen oppfatning). Jeg kan ikke her gå inn på innholdet i gradene i A.M.O.R.C., men vil nevne at de har hvert sitt avgrensede område av studier. Dette området er i virkeligheten ikke fullt så avgrenset, og det forekommer meg komplett umulig å skulle bli ferdig utlært i en grads tema. A.M.O.R.C. har jevnlig personer med forskjellige bakgrunner, ofte forskere på forskjellige felt, som sørger for å teste og videreutvikle teknikkene og kunnskapene i de forskjellige gradene. Ved den Høyeste Storlosjen i San Jose, California finnes egne laboratorier og studierom dedikert til oppgaven og innholdet i gradene kan forandres ettersom disse forsøkene skrider frem.
Hensikten med denne lille artikkelen er ikke å skape splid mellom øst og vest, men tvert om å prise de små forskjellene, for i den store sammenhengen er alt ett, og det største målet har alle mystikere til felles. Hensikten er heller å gi den vestlige esoterikken en positiv merknad, for den har lenge vært langt mindre kjent for mennesker i vesten enn flere av de østlige retningene. For å fortsette min egen personlige historie hendte det en dag at jeg besøkte lillesøsteren min, midt i den rådløse perioden da kneet mitt verket som verst av Zen-meditasjonen. På rommet hennes lå en pakke Tarot- kort hun hadde fått til bursdag av en venninne. Det var som om jeg tok et steg tilbake til tiden hvor jeg leste mest om hekseri og sjamanisme da jeg spurte om å få låne dem. Versjonen var Rider-Waite og det slo meg at det hele virket så europeisk og middelaldersk med kongene, dronningene og bøndene på bildene. Ikke lenge gikk det før jeg oppdaget en tidløs, spirituell strømning som alltid hadde vært der, rett under nesen min. Du kan se for deg min begeistring! Det var intet annet å gjøre enn å velvillig la seg falle hodestups ned i den enormt vakre arven som er vestlig esoterikk - jeg var solgt.
Noen uker etter å ha blitt innviet i A.M.O.R.C.s første grad satt jeg igjen og så på naturen og tenkte for meg selv: Jeg er en vestlig esoteriker!
Frater N
