av Christine Eike, S.R.C.
I nærheten av Piazza Vittorio i Roma står det en mystisk port: La porta magica eller la porta ermetica, den alkymiske port.
Den er en av de særdeles godt gjemte skatter i Roma. Man kommer ikke helt inn til porten, men ser den kun gjennom et rekkverk. Og da ser man i tillegg de to statuer eller figurer ved siden av. Men de hørte ikke med til den opprinnelige døren. De ble funnet i nærheten av Quirinalhøyden, hvor det en gang stod et stort tempel dedikert til egyptiske guder. De ble plassert ved siden av porten først i 1888.
Den ”egentlige” døren er en marmordør med alkymiske symboler og inskripsjoner i latin og hebraisk, bygget mellom 1678 og 1680 av Massimiliano Palombara, marki av Pietraforte (1614-1680), som hageinngang til villa Palombara. Det fantes flere dører og inskripsjoner, men på 1800-tallet gikk villaen gjennom en rekke forandringer. Til slutt ble denne porten flyttet hit den står nå, som eneste rest etter villaen, og de andre dører og inskripsjoner ble ødelagt.
Det har blitt skrevet mye om denne hemmelighetsfulle porten og dens fascinerende forbindelse til datidens alkymister, rosenkorsere og den abdiserte dronning Christina av Sverige. En utfyllende artikkel er skrevet av Susanna Åkerman.[1]
Det som jeg imidlertid spesielt vil gjøre oppmerksom på, er sigillet på toppen av porten. Det er Salomos segl omgitt av en sirkel og med teksten: TRIA SUNT MIRABILIA. DEUS ET HOMO: MATER ET VIRGO: TRINUS ET UNUS. (Det er tre underverk : Gud og menneske, mor og jomfru, treenig og en). Et kors topper en indre sirkel med et tegn for sol eller gull i midten. Her står de mystiske ord: CENTRUM IN TRIGONO CENTRI (senteret er i triangelet av senteret). Nøyaktig dette emblem ledsager en bok trykt i 1621 (med senere opptrykk): Aureum Saeculum Redivivum av Henricus Madathanus (Adrian von Mynsicht), en allegorisk fortelling. Teksten og emblemet er også i sin helhet tatt med i Geheime Figuren der Rosenkreuzer (Secret symbols of the Rosicrucians), Altona 1785-88. Denne tyske alkymisten Madathanus betegner seg selv som en frater aureae crucis, en broder av det gyldne kors. I og med at tekst og emblem ble gitt en stor plass i Rosenkors-boken fra 1700-tallet, kan vi slutte oss til at denne broder av det gyldne kors sannsynligvis er en første henvisning til de senere brødre av Gull- og Rosenkorset.
Og så kommer det noe interessant. Blant italienske alkymister og poeter i andre halvdel av 1600-tallet finnes det gjentatte henvisninger til Aurea e Rosea Croce (det gyldne Rosenkors). Dette tas som et bevis for at en Rosenkors-identitet hadde etablert seg blant alkymister i Italia på 1600-tallet, den samme som kjennetegner tyske alkymister på 1700-tallet.
Man har lenge antatt at markis Palombaras alkymiske interesser var sterkt påvirket og initiert av dronning Christina. Men nyere forskning fremhever at Palombara allerede i 1652, tre år før hennes ankomst i Roma, bekrefter at han har fått en åpenbaring av ”naturens hemmeligheter”, altså en alkymisk åpenbaring. Hans bekjentskap med den berømte alkymisten Francesco Giuseppe Borri (1627-1695) kan spores til i alle fall 1654. I 1656 refererer Palombara åpenlyst til Rosenkorset, det han kaller for Aurea e Rosea Croce.
Maria Fiammetta Iovine[2] mener at Palombara skrev sin første manuskriptversjon av La Bugia muligens med det formål å bli inkludert i en Rosenkors-sirkel. Verket skulle da tjene som et bevis for hans store alkymiske kunnskaper.
Francesco Maria Santinelli (1627-1697), markis, greve, poet, frimurer og alkymist samt en av dronning Christinas kavalerer, var muligens den som fremmet Palombaras interesser i så måte. Det såkalte Aurea e Rosea Croce var en sammenslutning av alkymister og rosenkorsere hvis statutter nylig har blitt gjenoppdaget. Granskere forteller at statuttene i prinsippet er katolske, men åpent tolerante og høviske. Det er muligens en sammenheng mellom dem og de statutter som Samuel Richter offentliggjorde i 1710 i Tyskland for Ordenen av Gull- og Rosenkorset.
Både Santinelli, Palombara og andre produserte en mengde hermetiske diktverk (som stort sett ikke er offentliggjort). Dette gjorde de høyst sannsynlig for å kommunisere med likesinnede initierte, både alkymister og rosenkorsere, under en dekkmantel av poesi.
La porta magica er et vitnesbyrd i stein om det samme ønske om kommunikasjon med de som kunne forstå dette språket.
[1]: http://www.levity.com/alchemy/queen_christina.html
[2]: http://www.ritmanlibrary.com/2013/08/current-research-palombara-and-the-porta-magica-in-rome/
