Alkymi i hverdag

I sin bok «Alkymisten» av Paulo Coelho følger vi gjetergutten Santiagos reise i søken etter skatten. En lang, og noe merkelig reise, kan man tenke seg, men hva var det han søkte og hva var det han fant?

Som en begynnelse, la oss kort dvele litt med ordet «Alkymist» og «Alkymi». En alkymist er definert som en person som utøver alkymi. Derav blir vår første avklaring hva alkymi er.

De fleste mennesker som i vår tid tenker på alkymi, oppfatter dette som kunsten å kunne forvandle uedle metaller til edle metaller – så som å forvandle bly til gull. De fleste vitenskapsmenn anser imidlertid at alkymi i utgangspunktet ikke var noe annet enn grunnleggende kjemi, altså middelalderens kjemi.

Alkymiens opphav er sagt å være Egypt, eller Khem eller Kemit (den sorte jord), som landet også tidligere var betegnet. Man finner også spor etter alkymi lenger øst og i Kina, og i det 4. århundre før vår tidsregning, finner vi alkymistiske ideer i taoismen.

I grove trekk kan man si at alkymiens fundamentale ideer var basert på følgende:

• At alle materiens former har samme utspring
• At disse ulike formene har oppstått gjennom evolusjonsprosesser
• At legemet har en sjel som er udødelig

At kroppen, eller de materielle former, ikke er annet enn sjelens manifesterte tilstand, en tilstand som er endelig og kan forvandles.

Alkymien var altså mye mer enn eksperimentell vitenskap. Den var et dypt og innviklet filosofisk system. I dets sanne betydning var de eksperiment som ble gjort av de innvidde når de skulle forvandle uedle metall, ærlige forsøk på å demonstrere sannheten i det omfattende alkymiske systems filosofiske del.

Bortsett fra det rent vitenskapelige, kjemien, kan man finne en annen mening med alkymien. I denne andre forståelsen finner man et komplett filosofisk system med den hensikt å trenge inn i og forstå mysteriene med liv og skapelse. Alkymien bestreber seg på å plassere mikrokosmos, mennesket, i makrokosmos, universet. «Bare du ønsker noe sterkt nok, vil hele Universet hjelpe deg til å oppnå dette», blir det sagt til gjetergutten Santiago.

Alkymiens blanding med religion og med psykologi gir fortsatt store muligheter for studier, og den ikke helt ukjente psykoterapeuten Carl Jung tilkjennega den oppfatning at alkymien ikke er mindre viktig for psykologien enn for kjemien.

Når vi beskriver den åndelige alkymi, er det uedle metallet som skal foredles om satt til oss selv – menneskelig foredling. Det å bestrebe oss på å kunne bli bedre og mer fullkomne mennesker.

Dette er vel noe vi alle kjenner igjen. Gjør vi et stykke arbeid, forsøker vi å gjøre det enda bedre. Er vi på idrettsbanen forsøker vi å sette nye rekorder, bli enda bedre.

Søker vi kunnskap, forsøker vi stadig å trenge lengere inn i temaet, få en dypere – en mer foredlet forståelse. Kort sagt, vi følger alkymiens prinsipper i hverdagen, da kanskje uten å være helt klar over det.

Alkymisten har avstått fra æren; man blir anonym. Man gjenskaper og prøver gjennom sin kunst å forbedre det som var skapt før en selv og som naturen hadde latt være ufullkomment.

La meg nevne noen leveregler for alkymister:

1. Alkymisten skal være diskret og stillferdig; man avslører ikke for noen de resultater man har oppnådd. Alkymisten kan bare ødelegge for seg selv ved å avsløre sitt arbeid for utenforstående. Man skal naturligvis verken føle seg skamfull over å søke sannhet og lys eller skjule sine trosforestillinger.
2. Alkymisten skal bo langt fra mennesker i et eget hus hvor det er to eller tre rom som bare bruker til dennes virksomhet. Dette betyr ikke at man skal isolere seg fra andre, men det er nødvendig at man får arbeide i fred, beskyttet fra ubetenksomheter og forstyrrelser utenfra.
3. Alkymisten skal velge tiden og timene for sitt arbeid. Å velge tiden for arbeidet utgjør fra alle synspunkter et mysterium av aller høyeste betydning, for på denne måten konsentrere man alltid en aktiv, allmektig vilje som hindringene knuses mot, på sitt arbeid
4. Alkymisten skal være tålmodig, iherdig og utholdende. Han må se opp for ofte forekommende skuffelser i det Store Arbeidet, alltid gå på, påkalle Væren og aldri bli utmattet
5. Alkymisten må være rik nok til å kunne bruke de penger som virksomheten krever. Hvor mange adepter har ikke ruinert seg i erobringen av det Store Arbeidet.

Middelaldernes Rosenkorsere var alkymister som lette etter «den skjulte ånd» i alt uorganisk stoff. De lette etter skatten.

Likesom Coelhos beretning om Santiago, som finner skatten der han er, så skal vi alle kunne finne skatten der vi er. For skatten er i vårt indre. Det er bare å finne den, foredle den og la den skinne.

Dette er som tidligere nevnt noe vi alle gjør i hverdagen, både gjennom bruk av kjemiske (alkymiske) prosesser og at vi vil forbedre en eller flere av våre personlige egenskaper, vi vil bli foredlet.

På denne bakgrunn vil jeg påstå at vi alle er alkymister i hverdagen. Vi tenker bare ikke over det.