Gustav Meyrink

Gustav Meyrink 1868-1932

Meyrink er mest kjent i Tyskland, Tsjekkia og England, mindre kjent kanskje i Skandinavia. Hans romaner er ikke så enkelt tilgjengelig, og man trenger en del kunnskaper innen esoterikken for å få fullt utbytte av dem. Så vidt jeg kan se er bare hans bestselger fra 1915, Golem, oversatt til norsk. Men hans omfattende litteratur er tilgjengelig på engelsk, hvis man ikke kan eller vil lese den på tysk.

Men hans liv er like eventyrlig som hans romaner.

Født i Wien i 1868 som uekte sønn av baron Friedrich Karl Gottlob Varnbüler von und zu Hemmingen og skuespillerinnen Marie Meyer, fikk han ikke den beste og enkleste starten på livet. Han måtte slite ganske mye. Først på skolen i München, deretter i Hamburg og fra 1883 i Praha. I 1889 etablerte Meyrink sammen med nevøen til dikteren Christian Morgenstern sitt eget bankselskap med navnet «Meier & Morgenstern». Det gikk ikke særlig bra. Sliten og skuffet og antagelig plaget av kjærlighetssorg, ønsket han å avslutte sitt liv i 1891. I den selvbiografiske fortellingen «Der Lotse» (Piloten) skriver han:

Jeg vil begynne denne boken med å fortelle om noen hendelser fra mitt eget liv.

I morgen er det førtiårsdagen for denne Kristi-himmelfartsdagen for meg; jeg satte meg foran skrivebordet i ungkarsværelset mitt i Praha, la avskjedsbrevet jeg hadde skrevet til min mor i konvolutten og tok opp revolveren som lå foran meg; fordi jeg ville begynne reisen over Styx, ville kaste bort et liv som forekom meg å være foreldet og verdiløst og uten trøst for all fremtid. I det øyeblikket steg «piloten med den magiske hetten foran ansiktet», som jeg har kalt ham siden, om bord i mitt livs båt og grep rattet. Jeg hørte en rasling ved døren som fører ut til husets trapp, og da jeg snudde meg, så jeg at noe hvitt gled under dørkanten over terskelen og inn i rommet. Det var et trykt hefte. At jeg la fra meg revolveren, tok det opp og leste tittelen, skyldtes ikke nysgjerrighet eller et hemmelig ønske om å utsette døden – hjertet mitt var tomt.

Jeg leste: «Om livet etter døden.»

«Merkelig sammentreff!», ville en tanke røre seg i meg – men det første ordet kom knapt over mine lepper. Siden den gang har jeg aldri trodd på tilfeldigheter, derimot sikkert og visst på – piloten.

Jeg tente lampen med skjelvende hånd – den hadde ikke skjelvet et øyeblikk før, verken da jeg skrev selvmordsbrevet til min mor eller da jeg grep etter revolveren – for det var blitt mørkt, og jeg leste notisboken – det var tydeligvis bokhandlerens bud som hadde dyttet den inn – fra begynnelse til slutt med en galopperende puls. Den hadde et rent spiritualistisk innhold og beskrev fremfor alt erfaringene til de store forskerne på dette feltet: William Blade, Crookes, professor Zöllner, Fechner og andre med mediene Slade, Eglingtone, Home osv.

 Jeg satt våken hele natten til morgenen begynte å gry og hete tanker, tanker som til da hadde vært fremmede for meg, svirret rundt i min hjerne; skulle så fremragende forskere som de nevnte ha tatt feil?! Vanskelig å forestille seg! Men hvilke merkelige, uforståelige naturlover, som spotter alle kjente fysikkens normer, hadde dukket opp der da?!

Den brennende trangen til å se slike ting med egne øyne, til å gripe dem med egne hender, til å kontrollere deres riktighet, til å gjennomskue de mysterier som ligger til grunn for dem, ble vekket denne natten og utviklet seg til en konstant altoppslukende glød.

Vel: han begikk ikke selvmord, men ble i stedet svært interessert i mystikk og det okkulte. Han eksperimenter med en rekke ting, drev med yoga i en årrekke, utførte alkymistiske eksperimenter, deltok i spiritistiske seanser, var med eller i berøring med enhver esoterisk eller okkult gruppering i hans nærhet, fikk et håndskrevet Martinist-diploma fra Papus, forsøkte seg på frimureren J. B Kernings (Johann Baptist Krebs) praksis – en konsonant-vokalbasert mystisk praksis – og gjennom tretten år var han personlig elev av en mystiker og rosenkorser, en forhenværende vever: Alois Mailänder.

Han skrev også en slags selvbiografi, «Die Verwandlung des Blutes» eller «Transfigurasjonen av blodet», der han skildrer sin livsvei. Her blir vi vitne til flere merkelige opplevelser. La oss fortelle en av dem:

En kveld satt jeg på en benk ved Moldau, for det var vinter, og det virket umulig å sykle ut til åsen min på grunn av den dype snøen. Bak meg var det et gammelt brotårn med en stor klokke. Jeg hadde allerede sittet der i flere timer, godt innpakket i pelsen, men fortsatt skjelvende av kulde, mens jeg stirret mot den svartgråe himmelen og på alle mulige måter forsøkte å oppnå det fru Besant (teosofi) hadde forklart meg i et brev som en indre visjon. Forgjeves. ... Jeg satte meg ned på den nevnte benken med den faste beslutningen om ikke å reise meg før jeg hadde lykkes i å åpne opp den indre forestillingsevnen, visjonen, og husket det sublime eksemplet til Buddha Gautama, som en gang hadde satt seg ned under bodhitreet med en lignende beslutning. Det varte selvfølgelig bare fem timer, og ikke dager og netter som hos ham.
Plutselig kom spørsmålet: Hva er klokken? Akkurat i det øyeblikket jeg ble revet ut av kontemplasjonen, så jeg en enorm klokke stå og blinke mot himmelen med en skarphet og klarhet som jeg ikke kan huske å ha opplevd før i mitt liv. Viserne viste tolv minutter på to. Inntrykket var så sterkt at jeg kjente nøyaktig hvordan hjerteslagene mine – ikke stoppet, nei: hvordan de ble usedvanlig langsomme. Som om en hånd holdt det fast. Jeg snudde meg og så på tårnuret som til da hadde stått bak meg. Det er helt umulig at jeg skulle ha snudd meg tidligere og dermed fått en pekepinn på hva klokken var, for jeg hadde sittet urørlig på benken i de fem timene, slik den strenge regel er for slike konsentrasjonsøvelser! Tårnklokken viste også, akkurat som den visjonære klokken på himmelen: tolv minutter på to. ...

I denne stund ble det formidlet på mystisk vis en setning til ham som skulle vise seg som en nøkkel til sann magi og hjelpe ham utallige ganger senere i livet. Den lød: «Alt utgår fra hjertet, er hjertefødt og hjertebundet».

Flere ganger i sine romaner viser han at han må ha hatt en intuisjon om ting som senere skulle komme. I 1927 skrev han «Engelen fra det vestlige vindu», en roman som skildrer blant annet den engelske alkymisten og okkultisten John Dees besøk hos keiser Rudolf i Praha. I romanen blir han i all hemmelighet geleidet gjennom underjordiske ganger til keiserens hemmelige laboratorium. Men dette laboratoriet og de underjordiske ganger ble først i oppdaget i virkeligheten nærmest hundre år senere, nemlig i 2002!

I «Det Grønne Ansikt» skildrer han noe som han kaller «Das Umstellen der Lichter», å bytte eller omorganisere lysene. Noe som er dypt tragisk og nærmest ikke til å holde ut, forvandler seg plutselig i den største lykksalighet. Det samme hos «Golem». Rabbi Hillel smiler lykkelig over sin elskede kones død. År senere opplever Meyrink selv noe dypt tragisk: selvmordet av sin eneste sønn. Der kommer han etter hvert til den samme tilstanden. Han skriver i et brev mot slutten av sitt liv:

Jeg føler meg plutselig så uendelig lykkelig, som aldri før i mitt liv, jeg sørger ikke lenger over ham og er så glad for at han er død, – jeg er redd for meg selv, for det høres ut som forferdelig følelsesmessig råskap...

Og reflekterer over det:

Jeg lurer bare på hvordan jeg kunne vite at det fantes noe slikt da jeg skrev disse to romanene.     

Soror Adjutrix