Disiplin er et begrep alle kjenner til. Assosiasjonene henfaller på noe strengt, som ikke alltid er behagelig, men som i beste fall kan være nødvendig av en eller annen grunn. Det være seg nødvendigheten av å stå samlet for å overleve, eller for å oppnå noe i fellesskap. Uansett snakker vi om å underkaste seg et regime. Enten du er soldat i militærmakten eller om du må vente i kø i butikken, er det snakk om å skyve egne spontane lyster og innfall vekk til fordel for det aktuelle oppleggets overhengende former og programmer. Å forholde seg til arbeidslivet krever at man underkaster seg disiplin. Det samme gjør familielivet, eller å være en borger i samfunnet, -alle situasjoner som krever en viss andel personlig ansvar på vegne av forholdenes natur.
Begrepet selvdisiplin vitner om det samme, men med den detaljeforskjellen at du selv er den som ber deg selv underlegge deg et regime. Nærmere forklart at du holder fokus og forholder deg til reglene som er satt av deg selv, uten å drifte av sted på grunn av indre eller ytre forstyrrelser.
Om vi tilhører en gruppe mennesker som på en eller annen måte er spirituelle studenter har vi, på den ene eller andre måten, tatt et aktivt grep for å høyne oss fra det vi allerede er: Et valg omverdenen ikke alltid gir oss gehør for. For å unngå at våre studier begrenses til små «rykk-og-napp» i periodene vi såvidt klarer å få hodet over livets tumulter og larm, må vi danne en stødig festning, og denne festningen må vi beskytte. Den beskyttes kanskje best gjennom ro, fokus og kontroll. Den må være solid nok til å motstå bølgeslagene fra livet, i så vel rolig tidevann som i mer voldsomt vær. Instansen som kan og må stå til ansvar for en slik festning av lys i mørke, er oss selv. Vi må innta en disiplinert holdning for å kunne manøvrere gjennom hverdagens forstyrrelser, for ingen andre kan gjøre arbeidet for oss, eller tilrettelegge dette arbeidet tilstrekkelig for oss. Rettere sagt; vi får veiledning gjennom Ordenen, gjennom alt tradisjonens mestere har etterlatt oss, fra vår Indre Mester og til og med eventuelle andre vesener, men selve arbeidet må vi gjøre selv. Vi må sette av tid til det og vi må gjøre det.
Det er her hverdagens krav ikke nøler med å komme tett innpå oss. Vi må derfor forsvare prosjektet vårt. Det betyr ikke å la det gå på bekostning av andre plikter, og er ingen innbydelse til å forsømme hverdagen og livet ellers. Det som menes er at du er mester og lærling på èn gang, og at samarbeidet mellom disse må være smidig; mesteren må være målrettet og streng og lærlingen må være pliktoppfyllende og oppofrende.
Den norske pedagogen Roald Nygård lanserte i forrige tiår sitt begrep om «aktør eller brikke» (Aktør eller brikke. Søkelys på menneskets selvforståelse, 2007), der han deler opp menneskers basis for selvforståelse i to ulike grunnsatser; ser man på seg selv som en aktør eller brikke? Begrepene er akkurat så selvforklarende som de virker; som mystisk studerende er man en aktør! Å være en aktør kommer ikke uten motgang. Man må kjempe og noen ganger virker det som man taper. Kanskje latskapen tok overhånd, kanskje sa du ja til et tilbud om noe sosialt på kvelden du hadde satt av til studier, kanskje glemte du det rett og slett.
Men å føre en suksessfull kamp innebærer samtidig å være smidig og taktisk. Dukker det opp en viktig avtale som kolliderer med ditt åndelige arbeid, kan du forsøke å oppdage det så tidlig som mulig. Kanskje kan man fremskynde det åndelige arbeidet så avtalen får plass?
Vi må lære oss å være dynamiske og fleksible, for slagene fra livets omskiftelige bølger kan virke hardere om festningen står urokkelig. Om festningen derimot har mulighet til å flyttes på, men fortsatt være like solid, er den mer motstandsdyktig mot uforventede stikk.
Spirituelle studier er ingen virkelighetsflukt.
En «felle» er å plassere åndelige studier totalt på siden av hverdagslivet. På flere måter må det dog være slik, og en mystisk erfaring oppleves sjelden som noe hverdagslig. Det som menes er at det er et unødvendig hinder å sitte og vente på riktig sinnsstemning eller «modus» for å ta seg bryet med å meditere eller gjøre andre øvelser. Dette kan man aktivt gjøre noe med, som en viljehandling.
En grunn til at man avventer å komme i modus til åndelig arbeid trenger heller ikke å ha bakgrunn i latskap, men kan rett og slett være tanken om at man ikke vil forsømme en meditasjonsperiode, et rituale eller en leseperiode grunnet manglende fokus og/eller følt respekt for arbeidet. Det er respektabelt, men allikevel; har en begitt seg ut på Stien er det ganske sikkert at disse egenskapene er i bunn, uansett. Om man sovner i Sanktum under en øvelse er kanskje grunnen at det er sent på kvelden og man har hatt en krevende dag. Eller at det er tidlig morgen og man ikke hadde våknet ordentlig. Fokuset og respekten for arbeidet lå uansett bak da du valgte å sette deg ned med øvelsen til tross for omstendighetene!
Om du var fleksibel og taktisk i forhold til det ytre, og viljesterk og selvdisiplinert i forhold til det indre, da er du i det øyeblikket herre over deg selv. Og arbeidet må finne sted i hverdagen, for det må gjøres såpass jevnlig. Dessuten er det her forandringene manifisterer seg, og ikke minst er det stor bruk for akkurat deg her! Dette er noen av grunnene til at studiene må inkorporeres i dagliglivet.
Mye av det nevnte høres litt tungt, strengt og lite lystbetont ut. Selvdisiplin for dets egen skyld kan ha mange fordeler, men det må uansett finnes et overordnet mål. Hvorfor underlegger man seg et regime? Man bør reflektere, kontemplere og meditere over årsaken og målet. Begrepene selvdisiplin og selvkontroll inneholder dype, filosofiske verdier for den mystiske studenten. Gjennom Rosenkors-Ordenen A.M.O.R.C. er det blitt nevnt at det kun finnes èn hovedperson i Ordenen, - deg selv. Tenk deg resultatet av å oppleve å være herre over seg selv med jevne mellomrom, som stadig blir kortere: Selvdisiplin er en komponent i å kunne styre sin egen skjebne. Belønningen er med andre ord av enorme proposjoner.
Det høyere må styre det lavere. Vi må nedkjempe vår egen latskap og mangel på viljestyrke. Våre dyriske sider og instinkter må kontrolleres og veiledes av intelligens og godhet. Orden står høyere enn kaos. Disse prinsippene har vi mulighet til å leve ut i våre liv, til Guds ære og menneskehetens beste. Så er det! Amen!
Fra en som har følt på manglende selvdisiplin mange ganger;
Frater N
