Jeg har besøkt Egypt to ganger nå, og hver gang jeg kommer til Luxor, føles det som å komme hjem. Synet av vestbredden med sola skinnende på de honningfargede knauser under det pyramideformede Stillhetens Fjell trollbinder meg.
Det finnes to steder der som jeg føler meg tiltrukket av, med en følelse av at kraften stråler ut Den store Hypostylehallen i Karnakfra selve steinene. Et av dem befinner seg på vestbredden av Nilen ved Ramses III’s dødstempel ved Medinet Habu. Den andre, enda sterkere følelsen kommer fra det store Tempel av Amun ved Karnak. For å kunne utforske dette enorme, hellige område kunne det bokstavelig talt trengs mange dager. Som turist har jeg selvfølgelig deltatt i de vanlige omvisninger gjennom dette komplekset, stått i midten av Søylehallen (Hypostylehallen) og undret meg over størrelsen av pilarene.
I de stille øyeblikk jeg var uten ledsagelse på dette eldgamle stedet, og har vandret rundt på egen hånd, ble jeg overveldet av mesterskapet i arkitekturen, konstruksjonen og konseptet som lå bak skapelsen av dette, det helligste stedet i det gamle Egypt. Hvilket forfinet mirakel ligger bak denne store bragden?
Jeg husker et spesielt tilfelle: jeg forlot gruppen og vandret rundt alene for å nyte i fulle drag atmosfæren på dette stedet. Da jeg kom inn i Søylehallen (Hypostylehallen) fra sideinngangen, ble jeg overrasket over at jeg ikke kunne se noen fra gruppen. De var fortsatt der, i hallens sentrum, men søylene står ikke i nøyaktige rekker slik planene vil ha deg til å tro. Og enda merkeligere: jeg kunne ikke høre en lyd; gruppens guide snakket fortsatt, men jeg kunne ikke høre noe, bare stillhet.
Det attende dynastiet var en ytterst kreativ periode i Egypts historie. Selve dynastiet hadde sin opprinnelse i Theben, vår tids Luxor, og det inkluderte så berømte herskere som Dronning Hatshepshut, Amenhotep III (Akhnatons far), hvor Egypt nådde et kulturelt høydepunkt, Akhnaton selv, Tutankhamon og den som er gjenstand for denne artikkelen: Thutmosis III.
Thutmosis var ætling av en mektig familie som hadde gitt Egypt minst to dynastier. Den 17ende hadde kulminert med farao Kamose som startet fordrivelsen av de forhatte fremmede herskere, Hyksos, fra Egypts jord. Ved hans død ble dette drevet videre av hans bror, Ahmose, grunnleggeren av det 18ende dynastiet. Hans sønn og datter, Amenhotep I og Ahmes Nefertari, ble senere opphøyet til goddommer. Neste konge, Thutmosis I, var også en stor kriger som spredde Egypts innflytelse til langt inn i Midtøsten. Han ble etterfulgt av Thutmosis II som var gift med sin halvsøster Hatshepshut.
Thutmosis III var sønn av Thutmosis II. Hans mor hadde bare vært en kone nummer to, kalt Thutmoses III, EgyptIset (Isis). Som prins var han bare en fjerdedels kongelig. Thutmosis II og Hatshepshut, hans halvsøster og Store Kongelige Gemalinne, hadde så vidt vites bare ett barn, en datter kalt Nefrune, Thutmosis III’s halvsøster. Hun var antagelig to eller tre år eldre enn ham.
Thutmosis II døde etter en regjeringstid på 14 år. Prins Thutmosis var på denne tiden antagelig bare tre år gammel, men helt sikkert ikke mer enn ti år. Han var den eneste mannlige etterkommer og som sådan nødt til å etterfølge på tronen ….. til slutt! I mellomtiden ble den fortsatt unge, fornemme enken, Hatshepshut, utpekt til regent. Thutmosis III fikk Men-kheper-re som sitt navn på tronen. Det betyr ” Varig er Res manifestasjon”. Rosenkors-medlemmer bruker fortsatt kartusjen med dette navn, Menkheperre, som et av Ordenens segl.
Thutmosis III regjerte sammen med sin stemor/ tante, dronning Hatshepshut.
Thutmosis, hvis egyptiske navn var Menkheperre Djehutymes, ble minnet med dyp ærefrykt av generasjoner av herskere som skulle følge etter. Ikke bare hadde han utvidet det egyptiske rike til sin største utstrekning noensinne, han var også en energisk bygger hjemme og til og med noe i likhet med en ”Renessanse-mann”. Han eide både literære og kunstneriske ferdigheter og var dessuten en vitenskapelig, granskende ånd. Det siste i en slik grad at man til og med kunne betrakte ham som en banebrytende botaniker og zoolog. Han regjerte i mer enn 50 år, og den eneste andre regenten som er kjent for å ha overgått en slik langvarig regjeringstid, var Ramses II av det 19ende dynasti.
Minst en egyptolog fra tidligere ga denne farao det tvilsomme binavn ”Napoleon av det gamle Egypt”, men han har også, som bygger av et imperium, blitt sammenlignet med Aleksander den Store, noe som kanskje passer bedre.
Thutmosis bygget et kapell på sydsiden av Hatshepshuts tempel Deir el-Bahri. Hennes tempel ble kalt Djeser-Djeseru, mens hans ble kalt Djeser-Akhet (den storslagne horisont). Selv om ordet akhet betyr horisont, har det også bibetydningen: stedet der Gud residerer. Dette var en tidsalder kjennetegnet av eleganse, sivilisasjon, finesse og av store fornyelser i kunst og religion. Det var under Thutmosis III at en av de mest gåtefulle bygninger som noensinne ble skapt i Egypt, ble reist.
Bygningen er kjent som Akh Menu og befant seg på østsiden av Karnak komplekset. Amuns tempel ved Karnak var mye mindre enn det komplekset vi ser nå. Dets begynnelse går så langt tilbake som til Det midtre rike og den 12te dynasti, mens selve stedet, som et sted for tilbedelse, kan meget vel gå tilbake til førhistorisk tid.
Det var i løpet av det 18ende dynasti at komplekset, slik vi ser det nå, begynte å få sin endelige form. Dronning Hatshepshut hadde konstruert gemakker på begge sider av helligdommen til Amun og tilføyet noen obelisker. Thutmosis III forfinet og utvidet området foran Hatshepshuts struktur og opprettet en tilgang nummer to til tempelet, fra sydsiden, ved å reise hva som er kjent som de syvende og åttende pyloner. De ligger på an akse vertikal til øst – vest hovedaksen. Han bygde også murene som omgav det voksende komplekset.
Men hans største konstruksjon ved Karnak var en unik, frittstående bygning på baksiden av tempelet, bortenfor rommet til helligdommen og bak den opprinnelige strukturen til Det midtre rike. Det var Akh Menu, i dag omtalt som Thutmosis III’s festtempel. Det er for det meste intakt og mye av de malte dekorasjoner er fortsatt synlige. Det er bemerkelsesverdig for sin store hall som hviler på pilarer. Dens tyve søyler ligner stolpene som skal ha støttet Thutmosis’ felttelt. Den har også en unik samling av relieffer som i dag er kjent som ”Den botaniske hagen”.
Akh Menu er en viltvoksende bygning, med sin store hall på pilarer og mer enn tre dusin omliggende kamre, magasiner og andre haller av forskjellige størrelser. Hva ble den brukt til? Vi vet ikke, selv om arkeologer kaller den for Festhallen, fordi de tror at det var her at Thutmosis III regelmessig holdt sine Heb Sed eller kongelige jubileumsfester. Navnet på denne bygningen blir vanligvis oversatt med ”Det herligste av alle monumenter”, noe som passer til ideen om et jubileum.
Likevel, la meg antyde noe annet, som vil være mer meningsfylt for Rosenkors-medlemmer og deres eldgamle tradisjon:
For det første, det eneste andre stedet der jubileumstempler er kjent, er i Memfis. Det er landets gamle hovedstad, like sør for Kairo. Det forsatte å være hovedstad gjennom den egyptiske historien, helt til den greske ptolemeiske dynasti flyttet hovedstaden til Alexandria. Disse jubileumstempler er knyttet til dødstempler, selv om vi ikke kan være sikre på at jubileumsseremonier ble utført ved Templet av Ptah i Memfis, siden mesteparten av det ligger nå i ruiner.
For det andre, da jeg så på Akh Menus layout, ble jeg slått av den store Søylehallen. Denne vakre Hypostylehallen minner meg om et telestrion, et begrep som er kjent for Rosenkors-medlemmer. Selve navnet kommer fra De eleusinske mysterier i oldtidens Hellas. Det var hallen der selve mysteriene ble åpenbart for initiantene. Den rektangulære hallen har 20 mørkerødt fargede, uvanlige søyler i sentrum som er omkranset av 32 firkantete sådanne, noe som gir 52 pilarer alt i alt.
Også navnet på bygningen er spennende. Rosenkorstradisjonen forteller at det var Thutmosis III som gjenåpnet de gamle mysterieskolene som hadde gått ut av bruk. Denne bygningen kunne passe perfekt til dette formål. Navnet Akh Menu, som nevnt tidligere, blir vanligvis oversatt som ”Det herligste av alle monumenter” eller ”Det mest strålende av alle monumenter”. Flertallsordet Menu i gammel egyptisk, betyr riktignok ”monument”, men det er ordet Akh som er mest interessant.
I følge Gardiners Egyptiske Grammatikk ( se ordlisten i slutten av boken) betyr ordet Akh: ”ære, berømmelse”, men det finnes også en annen betydning som han kaller ”velsignet ånd”. Derfor kunne Akh Menu like godt bety: ”Monument for Ånden eller Sjelen”. Dette har interessante implikasjoner for oss Rosenkorsere. Samme ordet Akh dukker opp i navnet til farao Akhnaton, som vanligvis blir oversatt som ” Atons tjener”. Vi kan nå betrakte denne faraos navn i et helt nytt lys, den gang da han stiftet den nasjonale religiøse bevegelsen av Aton, det ene høyeste Vesen.
