Tenk deg at du får en innbydelse. Den endelige avsløringen av sannheten skal finne sted. Du kommer inn i et rom. Det er tomt. Du er alene. I rommet finner du en bok med syv segl, og en stemme forteller deg at du har lov til å bryte seglene. Da skal du få se sannheten. Du bryter seglene og åpner boken. På den første siden ser du et speil. Også tredje og fjerde side er et speil, bare speil hele boken. Og så sier stemmen: Sannheten, det er du selv.
Den gnostiske kubus
Kjenn deg selv - stod det over portalen til det gamle greske Apollontemplet i Delfi. Så enkelt og så vanskelig er en dypere erkjennelse av universet og den kraft som «holder verden sammen» som «den innerste marg i stammen» (Goethes Faust). For slik foroven, så her nede, lærte Hermes Trismegistos - Hermes den trefoldig store. Forbindelsen mellom makrokosmos og mikrokosmos er en eldgammel maksime som stadig blir bekreftet av nyere vitenskap. Vi kan ta et annet bilde: den gnostiske kubus. Kubusen har en sidelengde på 4 enheter. Innholdet av en slik kubus er 4 × 4 × 4 = 64 kuber. Dette er den hele og fulle sannheten. Hvis man betrakter en slik kubus, kan man slå fast at man aldri kan oppdage mer enn 37 kuber med ett blikk. Hvis man trekker fra de 37 synlige kuber, får man 27 kuber som kalles den okkulte sannheten. Veien til det ukjente begynner med en orientering om det synlige.
Rosenkors-Ordenen bruker Rosenkorset som sitt fremste ytre kjennetegn. Korset er ikke et kristent kors, selv om det ligner. Symbolet er mye eldre. Det eldste Rosenkorset er egentlig en kubus som er åpnet, slik at de seks kvadrater er brettet ut. Den lange bjelken representerer den kosmiske urkraften som gjennomstrømmer alt, skaper liv og ødelegger igjen, når tiden er inne. Tverrbjelken er den formede energi som er blitt til materie. Rosen i midten (det er alltid kun én rose med fem blad) er menneskets bevissthet som alltid forblir forbundet med universets bevissthet. Slik symboliserer Rosenkorset i sin dypeste forstand mennesket i kosmos. En annen tolkning er korset som symbol for menneskets legeme, rosen som dets sjel.
Skisse som viser betydningen av
rosenkors-symbolet (se forklaring i teksten)
Den som studerer det såkalte hermetiske Rosenkorset nærmere, vil oppdage en mengde symboler som er hentet fra den pythagoreiske læren, fra den gamle jødisk-kristne mystikken kalt kabbala, og fra alkymien. Man blir aldri helt «ferdig» med et slikt studium. Stadig nye dimensjoner åpner seg. Symboler fremstiller høyere kosmiske lover og hendelser i bilder. I motsetning til tegn kan symboler fortolkes på mange forskjellige vis. For: høyere erkjennelser kan ikke sammenfattes i ord. Betraktning og bruken av symboler er ikke et intellektuelt studium. De gir oss anledning til å bruke vår intuitive innlevelsesevne, våre følelser og vår erfaring for å nå forståelse. Det praktiske arbeidet med symboler er derfor uunnværlig for enhver Rosenkors-mystiker. Den som vil kommunisere med sitt høyere selv, som finnes i underbevisstheten, gjør det best gjennom billedspråket.
Medlemmer av Rosenkors-Ordenen betegner seg som mystikere. I dagliglivets språk assosierer man gjerne begrepet mystisk med noe som er hemmelighetsfullt, uforklarlig, dunkelt, ja til og med skummelt. I virkeligheten er mystikere mennesker som ganske enkelt prøver å finne frem til de evige sannheter ved å lytte til den dype, indre stemmen i seg selv og ved å frembringe en bevisst enhet av den personlige sjelen med dens opphav. Mystikeren trenger ingen formidlere for å finne veien til sin Gud, eller hva man enn vil kalle den kraften eller intelligensen som står over mennesket. Ofte holder mystikere fast ved en tro på et altgjennomtrengende guddommelig sinn. Mystikerens kunst består i å lære hvordan den personlige forening med det guddommelige, det absolutte eller det kosmiske kan oppnås, en forening som gjerne betegnes som illuminasjon. Et viktig hjelpemiddel på denne stien er meditasjon. Rosenkors-Ordenen lærer her bort enkle, men virkningsfulle måter å gjøre dette på.
Mystikere har for øvrig eksistert i de forskjelligste kulturer og innen de forskjelligste religioner. Kristne mystikere var ofte en trussel mot den etablerte kirken, nettopp fordi de mente de ikke trengte noen formidlere i form av prester o.l. Av den grunn ble mange mystikere anklaget som kjettere, forfulgt, brent – eller ganske enkelt glemt. Mystikernes stille opprør forstummet imidlertid aldri. Gjennom hele den kristne kirkes historie eksisterer en esoterisk understrøm av urokkelige mystikere, både i form av enkeltmennesker og som mer omfattende bevegelser. Vi kan her nevne navn som Hildegard von Bingen, Marguerite Poret og Den frie Ånds brødre og søstre, Mester Eckehart, Teresa av Avila, Paracelsus, Guiordano Bruno og Jakob Böhme, eller esseerne, gnostikerne og katarerne.
I den italienske renessansen kulminerer interessen for oldtidens hermetisme, alkymi og kabbala – alt sammen mystiske strømninger som nærmest ble en besettelse for Europas teologer, filosofer og vitenskapsmenn i over 200 år. Den egentlige alkymi har for øvrig intet med gullmakeri å gjøre, den dreier seg om en foredling av mennesket og dets ånd og dermed av verden. Alkymistenes symbolske skrifter ble misforstått av utenforstående som oppskriften på å lage metallet gull, istedenfor det åndelige gull de ekte alkymister var ute etter.
I begynnelsen av 1600-tallet trykkes så de såkalte Rosenkors-manifestene i Tyskland, der eksistensen av et hemmelig broderskap tilkjennegis og alle Europas lærde og overhoder oppfordres til å slutte seg til dem for å fremskynde den vestlige verdens hardt tiltrengte renovatio. Det gjaldt en fornyelse av den eldgamle total- eller universalviten som en gang ble gitt til menneskene i en uråpenbaring. Menneskeheten, som ifølge Rosenkors-manifestene befinner seg i en alvorlig krise i begynnelsen av 1600-tallet, må finne tilbake til sitt egentlige verd gjennom en ny vitenskapsmetode som forener naturvitenskap med religion, filosofi og kunst. Krisen er like alvorlig i dag, og Rosenkreuzernes løsning har fornyet aktualitet.
Rosenkors-Ordenen eller die löbliche Bruderschaft des hochgeehrten Rosen+Creuzes ble første gang offentlig kjent da Fama Fraternitatis ble utgitt i 1614 og Confessio Fraternitatis i 1615. Begge skrifter var anonyme. I årene umiddelbart etter ble manifestene trykt i flere opplag på i alt fem forskjellige språk. De skapte en anselig oppstandelse i hele Europa. En sann flom av brev og debattinnlegg ble adressert til dette mystiske broderskapet. Mange ønsket å komme i kontakt med dem, men ingen fikk svar. Så døde det hele tilsynelatende hen.
Sannheten er at ingen kan forstå manifestene uten betydelige kunnskaper i alkymi, hermetisme og kabbala. Historien om den høyt ærede broder og fader C.R.C., hans læreår, reise, hans grunnleggelse av broderskapet, hans død og gjenopptagelsen av hans grav, er en allegori. For øyne som kunne se og ører som kunne høre – for å bruke et uttrykk fra Bibelen – var det intet problem. De skjønte at dette var en innvielsesvei som fører den studerende til høyere erkjennelse og egen gudserfaring. Huset Spiriti Sanctus, der brødrene etter sigende møttes hvert år, er intet annet enn gjenforeningen med den guddommelige bevisstheten, den unio mystica enhver sann mystiker tilstreber.
Alle som kan lese manifestene riktig, forstår at broderskapet R.C. ikke ble grunnlagt på den tiden Rosenkors-manifestene utkom, men ble oppdaget eller bekjentgjort, slik tittelen fama allerede antyder. Det utkom for øvrig et tredje skrift i 1616: «Det kymiske bryllup til Christian Rosenkreutz», i første omgang også anonymt. En lutheransk teolog fra Tübingen, pastor Johann Valentin Andreae, hevdet senere å ha skrevet dette tredje «manifest» som 16-åring. Mot slutten av sitt liv latterliggjorde Andreae hele Ordenen. Fra denne tredje lille boken, en alkymistisk romantisk fortelling, stammer også den forestillingen at Rosenkors-Ordenen ble grunnlagt av en virkelig person ved navn Christian Rosenkreutz, en feiloppfatning som stadig blir anført i ulike oppslagsverk som Rosenkors-Ordenens «legende». I de to opprinnelige manifestene omtales den mystiske grunnleggeren aldri som noe annet enn broder eller fader C.R.C. eller R.C. Han har intet til felles med Johann Valentin Andreaes fantasifigur Christian Rosenkreutz. Pastoren hadde riktignok greie på en del alkymi, men har antagelig aldri forstått Fama og Confessio fullt ut. Bokstavene C.R. skal ifølge Rosenkors-dokumenter allerede ha vært brukt i oldtiden, og de må forstås ut fra kabbalistisk tankegang.
Rosenkors-Ordenen forteller noe helt annet om seg selv, hvis vi først skal snakke om Ordenens «legende». Tradisjonen sier at kunnskapen om mennesket og kosmos kom fra Atlantis, dette sagnomsuste kontinentet som ifølge Platon sank i havet. Denne gnosis kom til Egypt. Farao Thutmose III (1504-1447 f. Kr.) fortelles det, samlet de innviede til ett broderskap – Det store hvite broderskap, «hvit» fordi de bar hvite klær i sine spesielle ritualer og sammenkomster.
Ahmenhotep IV, født nesten 70 år senere i Theben, ble opptatt i denne hemmelige ordenen. Han tok navnet Akhenaton. Han innførte en monoteistisk gudstro og revolusjonerte kunst og kultur. Under hans regjering ble dørene til visdoms- og mysterieskolene i Egypt åpnet for en videre krets. Mennesker fra tallrike folkeslag søkte undervisning i disse mysterietempler og tok den lærdommen tilbake til sine hjemland. Visdommen fant også veien til Tibet og Kina. Moses ble undervist i Egypt og ga skriftlig og muntlig sin lære videre til hebreerne. Her oppstod Kabbala, som også skal ha inneholdt kaldeisk viten.
Noen århundre senere kom greske filosofer til Egypt for å bli innviet i ordenens mysterier. Tales og Pytagoras hadde således adgang til denne hemmelige kunnskapen. Mysterieskolene i oldtidens Hellas og i Romerriket fortsatte med innvielser i den hemmelige viten.
Rundt 800 e. Kr., forteller Ordenstradisjonen, kom den gamle visdommen og kunnskapen til Frankrike, siden til Tyskland, Nederland og England. Tankefriheten var undertrykt og Ordenen måtte derfor skjule seg under forskjellige navn. Men den deltok direkte eller indirekte i kunstens, vitenskapens og sivilisasjonens fremskritt. Den var alltid talsmann for likerett mellom kjønnene og for et sant broderskap mellom menneskene. Begrepet «broderskap» må derfor ikke forveksles med «mannsforbund». Kvinnene deltok på like fot.
Kunnskapsarven Rosenkors-Ordenen forvalter, er dermed en videreføring av oldtidens mysterietradisjoner, gresk filosofi, gnostisk kristendom og jødisk-kristen mystikk. Rosenkreuzerne var eklektikere, det vil si de var åpne for alle impulser som kunne føre til målet: en foredling av menneskeheten. Her forbindes tankegods fra øst og vest, her finner man reinkarnasjonslæren og læren om karma, samt læren om de psykiske sentra i mennesket, ofte kalt chakraene.
Først etter de før omtalte Rosenkors-manifestene blir betegnelsen Rosenkors-Ordenen brukt. Ordenen sier for øvrig om seg selv at den har en aktiv periode på 108 år, for så å gå inn i en passiv periode der den tilsynelatende blir borte. Mot slutten av forrige århundre besluttet det internasjonale råd av Rosenkors-Ordenen som eksisterte på den tiden i Europa, å bringe Ordenens lære i sikkerhet. En sammenfatning av Ordenens lære i form av manuskripter, bøker og annet studiemateriale fra mange europeiske Rosenkors-sentra ble sendt til New York. Her grunnla H. Spencer Lewis, med fullmakt fra den franske Rosenkors-Ordenen, i 1915 Rosenkors-Ordenen AMORC. Bokstavene AMORC står for det latinske navn: antiquus mysticusque ordo rosae crucis, Den Antikke og Mystiske Ordenen av Rosenkorset. Man skal være klar over at det på verdensbasis finnes en rekke sammenslutninger i dag som betegner seg selv som rosenkreuzere. Det er dels store forskjeller mellom dem, både hva angår lære og historisk tilknytning. Den foreliggende artikkelen er bare representativ for Rosenkors-Ordenen AMORC.
Spencer Lewis var den første som gjorde Ordenens lære tilgjengelig for et bredere publikum gjennom å utgi studiebrev. Før hans tid ble Ordenens lære kun videregitt i templer, i muntlig form. Ordenens lære ble dermed bevart og kunne etter andre verdenskrig begynne sin nye syklus i Europa. Ordenens høyeste ansvarlige er i dag italieneren Claudio Mazzucco. Den internasjonale Ordenen er delt inn i språk-jurisdiksjoner som presideres av hver sin Storlosje (administrasjon). Den høyeste Storlosje er en sammenslutning av alle Storlosjer og har sitt sete i Lachute i provinsen Quebec, Canada. Som organisasjon kom Rosenkors-Ordenen AMORC. til Skandinavia på 1920-tallet og den Nordiske Storlosje ligger nå i Onsala, 35 km syd for Göteborg. Den Nordiske Storlosje står i dag for utgivelsen av studiematerialet på norsk, dansk, svensk og finsk. Høyeste ansvarlige her er siden 1994 norskfødte Live Söderlund.
