Nye ledetråder til Det Kymiske Bryllup av Christian Rosenkreuz del 2 Det gylne skinn av soror Christine Eike

I det Kymiske Bryllup, Ordenens tredje manifest fra 1600-tallet, kan vi lese at Christian Rosenkreuz fikk tildelt det Gylne Skinn den tredje dag:

Men før vi satte oss til bords, kom de to pasjer inn og forærte oss i Brudgommens navn det Gylne Skinn med en flyvende løve, med beskjeden om å ta det på under taffelet. Den Ordenen (som Hans Majestet nå skjenket oss og som han snart med den rette festiviteten ville konfirmere) skulle vi holde tilbørlig ren hva angikk dens rykte og herlighet. Dette mottok vi med den største underdanighet og lovet lydig å rette oss etter alt Hans Majestet måtte forlange av oss. … Jomfruen var, slik som vi, smykket med Det Gylne Skinn og løven, og jeg sluttet meg til at hun muligens var Ordenens president. Derfor spurte vi henne hva Ordenen het. Hun svarte at det ennå ikke var rett tid å røpe det, før saken med fangene var brakt til ende.

Den fjerde dag hører vi igjen om Det gylne Skinn:

Etter at vi først hadde vasket oss grundig ved fontenen og alle hadde drukket av en gylden skål, måtte vi atter følge etter jomfruen inn i salen og der ta på oss nye klær. De var vevet med gylne ornamenter og smykket med herlige blomster. Så fikk enhver et annet Gyllent Skinn, dekket med edelstener som frembrakte all slags virkning alt etter enhvers virksomme kraft. På det hang det et stort stykke gull hvor solen og månen var avbildet vendt mot hverandre. På den ene siden stod denne sentens: månens skinn vil være som solens skinn, og solskinnet vil være syv ganger lysere enn nå. Men vårt tidligere smykke ble lagt i en liten kiste og betrodd en av tjenerne.

Også på den syvende dag nevnes det gylne skinn:

Vi fikk helt gule kapper samt vårt Gylne Skinn. Jomfruen forklarte oss at vi var Riddere av den Gylne Sten, noe vi ikke hadde visst tidligere.

De må deretter avlegge en ed om å alltid tilegne Ordenen til Gud, å avsky enhver utukt, alltid være rede til å hjelpe andre, sky verdslig forfengelighet og ikke ønske å leve lenger enn Gud vil det. De ble deretter innsatt som riddere og satt over uvitenhet, fattigdom og sykdom. Christian Rosenkreuz etterlater deretter sitt Gylne Skinn til Guds ære i et lite kapell, og henger opp sin hatt til evig minne. Han undertegner seg så med følgende ord: Den høyeste kunnskap er å vite intet, frater Christian Rosenkreuz, ridder av den Gylne Sten, i året 1459.

Vi kan her se følgende rekkefølge i handlingen: Det er tre forskjellige riker der hele fortellingen utspiller seg: 1 den ytre verden, 2 borgen eller slottet og 3 tårnet. Den ytre verden er den materielle verden. Her er Christian Rosenkreutz en Broder av Rosenkorset. Her sitter han og mediterer i sitt kammers. Dit returnerer han i slutten av fortellingen. I slottet eller borgen, der avrettingen eller døden foregår, blir han ridder av det gylne skinn. Etter oppstigingen i tårnet, der selve arbeide foregår og oppstandelsen finner sted, blir han ridder av den gylne sten. Han gjennomgår dermed tre plan av initiasjon.

Vi skal nå se nærmere på den tydelige assosiasjonen til en eksisterende Orden: Ordenen av Det Gylne Skinn. Ordenen ble innstiftet i 1430 i Brugge i Flandern av hertug Filip III den Gode av Burgund i anledning hertugens ekteskap med Isabella av Portugal.

Det gylne skinns orden startet som en eksklusiv ridderorden. Antall riddere var begrenset til 31.

Ordenstegnet var en skinnfell i gull opphengt i et kjede der leddene besto av fyrstål. Fyrstålene minnet samtidig om bokstaven B, for Burgund.                                                               

                             Filip den Gode med Ordenstegnet. Ser vi godt etter,  kan vi også se noe som ligner et Rosenkors på hans bryst.

Alle ordensmedlemmer skulle ha like rettigheter og skulle holde sammen broderlig. Målet var å forsvare den katolske tro, beskytte kirken og bevare ridderlighetens plettfrie ære. Ordenen var viet til jomfru Maria og hadde apostelen og martyrer Andreas som skytshelgen. Denne svært eksklusive Ordenen eksisterer for øvrig den dag i dag.

Men det skjuler seg nok mer enn som så bak denne historiske Orden som – merkelig nok – skal forsvare den kristne tro samtidig som den setter fokus på en hedensk myte, den greske fortellingen om Jason og argonautene på leting etter det gylne skinn.

Det gylne skinn er i gresk mytologi pelsen og skinnet til en gullhåret og bevinget bukk i området Kolkhis (i dagens Georgia). Jason og hans argonauter drar ut på søken etter det på befaling av kong Pelias. Skinnet, som etter ofringen av bukken hang på en eik i en hellig lund, ble bevoktet av en drage. Men Jasons eventyr i Kolkhis ble ganske tidlig sammenstilt med alkymi. Det gylne skinn ble et symbol på et vellykket alkymistisk eksperiment. Det endelige målet for et slikt eksperiment er ”De Vises sten”, kvintessensen av det som skal oppnås gjennom alkymi. Alkymistene hevdet altså at ekspedisjonen til argonautene symboliserer letingen etter De Vises sten. Eller Den Gylne Sten i vår fortelling.

Og nettopp dette må Johann Valentin Andreae, forfatteren av Det Kymiske bryllup, ha hatt i sinnet.

Det gylne skinn kunne også oppfattes som en bok om alkymi, eller i alle fall noe de alkymiske hemmeligheter var skrevet på. I så måte kan skinnet minne om den eldgamle ”Smaragdtavlen”, alkymiens skapelsesberetning inngravert i en tavle av smaragd.

Hadde Filip den Gode noe av dette i tankene? Svaret må bli ja. Hvorfor skulle ordenstegnet ellers inneholde fyrstål og flint, som illuderer et håndverk der man bruker ild?

I 1598 ble det trykt en bok, Aureum Vellus oder Güldin Schatz und Kunstkammer, tilskrevet alkymisten Salomon Trismosin (angivelig lærer til Paracelsus) som skal ha forfattet det rundt 1490. Aureum vellus er altså en samling alkymistiske skrifter. Den latinske tittelen betyr nettopp: Det gylne skinn. Her har ”Det gylne skinn” tydeligvis blitt et synonym for alkymiens kunst. Den trykte boken inneholder også det som tidligere bare eksisterte i manuskriptform: det berømte Splendor solis eller solens glans, en avhandling i alkymi.

Også Michael Maier, en ivrig forsvarer av Rosenkors-Ordenen på 1600-tallet, berører sagnet om Jason og argonautene og det gylne skinn i flere av sine bøker. I en av dem, i Arcana arcanissima, kaller han det gylne skinn den fremste medisin for mennesket.

La Porta Magica (se http://www.amorc.no/blog/view/la-porta-magica-i-roma), et alkymistisk portal som har forbindelser til italienske rosenkorsere og alkymister på 1600-tallet, har også en inskripsjon som tar opp dette sagnet. Under de hebraiske ord står det: Horti magici ingressum Hesperius custodit draco et sine Alcide Colchias delicias non gustasset Jason som betyr: Hesperidenes drage vokter inngangen til den magiske hagen og uten hjelp fra Herkules ville Jason ikke ha smakt herlighetene til Kolkhis.

Til slutt: Skinnet til den gullhårete bukken, en bukk som er blitt ofret etter å ha reddet Friksos, blir i alkymien til en bok om denne kunstens hemmeligheter. Men i Åpenbaringen møter vi et lam og en bok, helt klart en parallell her:

"Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl. Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den? Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den. Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den. Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Judas stamme, Davids rot, har seiret. Han kan åpne boken og de sju seglene på den. Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden. Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd." (Åpenbaringen 5:1-7)

Guds lam som blir slaktet er Jesus Kristus. Hans blod skal frelse verden. I den forbindelse må vi nevne stedet Damcar i det første av Ordenens manifest: Fama fraternitatis. La oss sitere hva som står her: Man kom til å snakke om de vise menn i Damcar i Arabia og om de merkelige undere de kunne utføre, samt hvordan naturen ble avslørt for dem ... Han reiser dit og oversetter der liber M, eller verdens bok. Gjennom denne siste initiasjon, gjennom Guds lam og dets blod, blir broder R.C. delaktig i all verdens visdom.

Det er helt klart for meg at vi finner her mange antydninger og symboler i manifestene som har en dyp betydning, verdt mang en ettertanke og meditasjon.