Gnosis, sophia og rosenkreutzerne

Det som vi i dag kjenner under begrepet gnostisisme, begynte allerede i det 4. århundre f. Kr., i Egypt. Her smeltet både persisk, gresk og orientalsk innflytelse sammen. Dualiteten ånd – materie vektlegges. Det finnes dermed både førkristne og kristne grupperinger som kan betegnes som gnostikere. Gnostikerne trodde at det finnes et universelt, immaterielt, evig og uoppnåelig vesen. Ånden er et fragment av dette vesen. Ånden har blitt fanget i materien. Den materielle verden ble ikke skapt av dette høyeste vesen, men av en lavere gud, demiurgen. Han regjerer ved hjelp av en hærskare av arkonter (herskere) som har forskjellige innflytelsessfærer i den materielle verden. De korresponderer med de planetariske sfærer. Den øverste sfæren, den av Saturn, er grenselinjen mellom de lavere og høyere verdener. Nedenfor finnes den onde verden med sine arkonter, ovenfor den himmelske verden med sine gode ånder. Mennesket er en blanding av kropp og sjel, begge tilhører den materielle verden, og av en guddomsgnist som kalles pneuma. Den guddomsgnisten er deres indre guddommelige essens. Så lenge mennesket av demiurgen blir holdt i uvitenhet om sin sanne verdighet, fortsetter det å være en fange. Noen ganger når beskjeder fra oven enkelte mennesker. Fangenskapet erkjennes. Denne kunnskapen eller gnosis blir gitt videre til andre. Det er denne gnosis som kan befri ånden, pneuma, fra sitt fangenskap.

Det er imidlertid ikke nok bare å innse fangenskapet. Det er også nødvendig å erkjenne hvordan verden rundt oss fungerer. Ikke alle gnostiske skoler fremhever dermed verden som ond, noen hevder at kunnskapen om den materielle verden gjør oss rustet til å bruke den på en positiv måte. Vesentlig innen gnostiske strømninger er også tanken på åndens ”fall” i materien og troen på dens oppstigning fra grov materie til ren ånd, altså åndens hjemkomst. Gnostiske myter snakker om uvitenhet som en søvn, en beruselse, et hukommelsestap.

Mange gnostiske grupperinger ble dannet i kristendommens tidligste fase. Noen av kirkefedrene, som Clemens av Alexandria og Origines, ble påvirket av gnostisk tankegods. I hovedsak ble de imidlertid bekjempet og marginalisert. I middelalderen ble gnostiske sekter, som f. eks. katarrene, brutalt utryddet. Gnostiske myter og gnostisk kosmologi gikk under jorden, men dukket opp igjen i rennesansen.

Gnostisisme er beslektet med den gresk-egyptiske hermetismen. Hermetismen, det filosofiske grunnlaget for alkymien, tilskrives Hermes Trismegistos, Hermes den trefoldig store. Han er en blanding av den greske budbringeren Hermes og den egyptiske Thot. Thot er en gud som besitter all viten og først og fremst den hemmelige gnosis. Gnostisismen er også beslektet med den jødiske mystikken Kabbala. Innen Kabbala kan begrepet gnosis sammenlignes med det hebraiske Daath, den skjulte sephira på Livets Tre som bare ble den initierte til del. Dessuten kan vi se et slektskap med nyplatonismen som var grunnlagt på tanker fra Platon, stoikerne, Aristoteles, Pythagoras og gnostikerne. Dets fremste representant er Plotinus (232-20 e. Kr., Egypt).

Alle disse strømninger smeltet sammen i rennesansen og ga opphav til vår Rosenkorsfilosofi. De første Rosenkorsbrødre er i høyeste grad bærere av denne syntesen.

Sophia

Det fantes også et annet gresk ord: Sophia (også dette et hunnkjønnsord) som på sett og vis kan sidestilles og sammenlignes med gnosis. I full utstrekning er Sophia bare tilgjengelig for Gudene, mens mennesket bare kan strebe etter den og dermed kalles ”venn av Sophia” eller filosof, den som elsker visdommen. Denne oppfatningen går tilbake til Pythagoras. I de senere gnostiske teoriene dyrket man Pistis Sophia (pistis betyr antagelig ”tro”) som person og guddom. Hun opptrer som ”Den mystiske Taushet”, Den Hellige Ånd, eller Sophia. Hun sier et sted: ”Jeg er tanken som bor i lyset, den som eksisterer i allting. Jeg er virksom i enhver skapning. Jeg er det usynlige Ene i Altet.” I et gnostisk dikt sier hun ”Jeg er den første og siste. Jeg er hustru og jomfru. Jeg er mor og datter” (1).

Det førkristne gnostiske manuskript Eugonostos, den velsignete (Nag Hammadi bibliotek III,3) fra 1. århundre e. Kr. Egypt omhandler Sophia. Her beskrives eksistensen av en usynlig, overhimmelsk region som regjeres av fem guddommelige vesener med hver sin sfære eller æon: 1. Den uskapte, evige, udødelige, sanne Gud som ikke kan kjennes; 2. Hans gjenspeiling: Selv-Faderen; 3. Selv-Faderens kraft: det udødelige androgyne menneske. Dets mannlige aspekt heter den perfekte tanke, dets feminine aspekt heter den allvise årsak eller den store Sophia som ligner sin bror og ledsager. Hun kalles også taushet. 4. Den androgyne menneskesønnen hvis feminine aspekt er Sofia, Universets mor som noen kaller kjærlighet. Menneskesønnen og hans ledsagerske åpenbarte 5. Et stor androgynt lys. Dets maskuline navn er frelseren, dets feminine Sophia, opphavet til alt. Noen kaller henne Pistis (tro). Disse på sin side åpenbarte seks videre androgyne åndelige vesener, i slekt med de foregående. Alle deres feminine aspekt bærer navnet Sophia.

I det kristne, gnostiske manuskriptet Sophia av Jesus Kristus (Nag Hammadi III, 4 og Berliner papyrus 8502, 3) er det føyet til at Sophia er ansvarlig for at dråper av lys faller fra det guddommelige rike inn i den synlige verden. Her finner vi også en lavere gud som behersker verden til stor skade for de himmelske makter (2). Paret Sophia og frelseren kan sidestilles med paret Kristus og Den Hellige Ånd (feminin partner av Kristus) hos gnostikeren Valentinus (f. i Egypt, underviste i Roma 135-160 e. Kr.) som også forteller at den første årsak er usynlig og ufattelig. Den forener seg med sin ledsagerske, Tanken, og avler 15 par av æoner (pleroma = fylde). Den siste av æonene, Sophia, forblindes av begjæret etter å kjenne Faderen. Det frembringer en krise, det onde oppstår: den lavere viten eller uvitenheten. Kristus åpenbarer den forløsende erkjennelsen. De åndelige elementer stammer fra den høyere Sophia.

I den etablerte kristendommen dyrkes Sophia som hellig, guddommelig visdom (Hagia Sophia). I de kristne helgenlegender æres St. Sofia (latinsk Sapientia) som mor til de tre døtrene Fides (troen), Spes (håpet) og Caritas (kjærlighet til den neste).

Innen jødedommen ble visdommen personifisert i Chokma. Ordspråkenes bok (200 f. Kr.) lovpriser visdommens guddommelige opprinnelse. Hun utgår fra Guds munn. Hun sier Mig skapte Herren først blant sine verker i urtid, før han skapte annet (3).

Gnosis og sophia hos rosenkreutzerne

Vi kan se tydelig at antikkens tanker om gnosis og sophia ble både adoptert og videreutviklet av rosenkreuzerne tidlig på 1600-tallet.

Et av de viktigste Rosenkorsmanifest er Fama fraternitatis, først trykt i 1614. Med den gir Rosenkors Ordenen seg offentlig til kjenne for første gang. Her får vi noen viktige pekepinner på hva denne Ordenen anså for viktig. I Famas forord heter det:

Til leseren som forstår seg på visdommen.
Visdommen (sier Salomo) er en uendelig skatt for menneskene, for den er den Guddommelige krafts åndedrag og en utstråling fra den Allmektiges herlighet. Den er en glans av det evige lys, et rent speil av den Guddommelige makt og et bilde av hans godhet. Den lærer tukt, klokskap, rettferd og styrke. Den forstår seg på skjulte ord og vet å løse gåter. Tegn og undere vet den på forhånd og hvordan det skal gå i fremtiden.

Denne skatten har vår første fader Adam hatt fullkomment før fallet, noe som går frem av at han, etter at Gud, vår Herre hadde brakt alle dyr på marken og alle fugler under himmelen frem for ham, kunne gi hver og en av dem sitt egentlige navn, passende til deres natur.

Selv om dette herlige klenodie, visdommen, er blitt forspilt gjennom det triste syndefallet og det har kommet mørke og uforstand inn i verden, så har dog Gud vår Herre fra tid til annen latt den gå opp og vise seg for noen av sine venner. For slik bevitner den vise kong Salomo om seg selv at han etter flittig bønn og lengsel har oppnådd og fått en slik visdom av Gud at han vet hvordan verden er skapt, han forstår elementenes kraft, tidenes begynnelse, midte og ende, hvordan dagen øker og minker, hvordan årets tid forandrer seg, hvordan året løper rundt og stjernene står. Han forstår også de tamme og ville dyrs måte å være på, hvordan vinden stormer og hva folk har i sinne, han kjenner alle slags planter og røttenes kraft og annet mer.

Riktignok tror jeg ikke at det finnes noen som ikke ønsker seg og av hele sitt hjerte lengter etter å bli delaktig i denne skatten. Men fordi det ikke kan skje for noen uten at Gud selv gir visdommen og sender sin Hellige Ånd fra det høye, har vi gitt ut i offentlig trykk, for enhver å lese, denne lille traktat, nemlig Famam og confessionem av det ærverdige broderskapet av Rosenkorset. Fordi i disse ble det klart vist og oppdaget hva som i så henseende kan håpes på i verden for fremtiden.

Forordet fortsetter i et annet avsnitt om denne visdommen eller gnosis:
Det vil nå bryte frem den salige morgenrøden som etter den mørke saturn natten dimmer med sin glans måneskinnet eller de små gnister av den himmelske visdommen som ennå er til stede hos menneskene. Den er et forvarsel for den deilige solen som med sine rene stråler, skinnende av ild, frembringer den salige dagen som så mange fromme hjerter har et lengtende forlangende til. Ved denne dagens glans vil alle Himmelske skatter av den Guddommelige visdommen, også alle skjulte og usynlige ting av verdens hemmeligheter etter de første fedre og den Gamle Vise Lære, bli åpenbaret og kunne bli erkjent og sett.. Dette vil bli den rette Kongelige rubin og edle lysende karfunkel, om hvilken man har lært at den gir en ildfull glans og lys i mørke, at den er en fullkommen medisin for alle legemer, forvandler alle ufullkomne metaller til det beste gull og tar bort all sykdom, angst, nød og sorg fra menneskene.

Her kan vi med andre ord lett gjenkjenne gnosis og sophia, slik den blir skildret i antikken. Det er den som blir gitt videre av broderskapet, det er den Fama varsler om.

Selve Fama starter også ved å si:
I de siste dager har vi fått se, hvordan den alene vise og barmhjertige Gud så rikelig har latt sin nåde og godhet vederfares menneskeheten, slik at erkjennelsen av både hans sønn og naturen altmer utvider seg. Vi kan med rette prise oss de lykkelige tider, hvor han ikke kun avslører den halvdel av verden som forut var ukjent og skjult, uten også åpenbarer mange vidunderlige og aldri tidligere beskuede verk og skapelser i naturen. Han har dessuten frembragt høyst opplyste Ingenia(begavelse, talent, geni, ånd), som tildels igjen kan rette opp all forurenset og ufullkommen kunst (all kunnen, kunnskap og viten) slik at mennesket endelig skal kunne innse sitt adelskap og sin herlighet, på hvilken måte det er Microcosmus og hvor langt dets viten i naturen strekker seg.

Det er hermed erkjennelsen og Adams opprinnelige visdom brødrene av Rosenkorset streber etter. Samtidig betoner Fama menneskets adelskap. Denne menneskelige ”herlighet” sikter til at mennesket er et vesen av guddommelig opphav, at guddomsgnisten i ethvert menneske gjør det til et høyere vesen. Det er guddomsgnisten som bringer hvert menneske til sitt høyere selv. Det er det samme som antydes av Kristus når han sier ”Guds rike er inni dere” og at enhver kan bli lik han, Kristus, altså at Kristusbevisstheten finnes i alle mennesker.