I begynnelsen av det tredje Rosenkors-manifest, det Kymiske Bryllup (publisert i 1616), får Christian Rosenkreuz en innbydelse, mystisk overrakt av en kvinne.
... Da var det en skjønn, herlig kvinne, hvis kjole var helt blå og som himmelen smukt bestrødd med gyldne stjerner. I sin høyre hånd hadde hun en helt gylden basun hvor det var inngravert et navn som jeg vel kunne lese, men som det ble meg forbudt å røpe. I sin venstre hånd hadde hun en stor bunke med brev på mangfoldige språk som hun (som jeg fikk vite etterpå) måtte bringe til alle land. Men hun hadde også vinger, store og pene, overalt fulle av øyne. Med dem kunne hun heve seg høyt og fly fortere enn noen ørn. Jeg kunne kanskje ha lagt merke til enda flere ting ved henne, men fordi hun forble en slik kort stund hos meg, og skrekken og forbauselsen satt ennå i meg, må jeg la det bero. For så snart jeg hadde snudd meg, bladde hun frem og tilbake i sine brev og trakk endelig frem et lite brev, som hun med stor reverens la på bordet. Derpå forlot hun meg uten et ord. Men idet hun svingte seg opp, blåste hun så kraftig i sin vakre basun, at hele fjellet ga gjenlyd og jeg knapt kunne høre mine egne ord et kvarters tid etterpå.
Christian Rosenkreuz åpner så dette innbydelsesbrevet som hadde vært lukket med et segl hvor det var inngravert et kors med en inskripsjon der det stod: In hoc signo vinces – i dette tegn skal du seire.
Nå finnes det en liten bok på denne tiden som har en tittelside som er forbausende lik den beskrivelsen.
Det er
LIBELLUS VENERI NIGRO SACER,
og under den tittelen og bildet kan vi lese:
Est
VENUS a Superis mihi datum nomen in Astris
Incola mox Stygius
dum TUBA cantat adest
Subditus En Dæmon
SIGNI virtute gemiscit
Euge! animi mactus
victor ab hoste redis.
Det betyr: Den hellige lille bok om den svarte Venus. Hun er VENUS fra himlene, et navn gitt meg av stjernene. Snart en innvåner av Styx; hun viser seg når hornet lyder. Den underkuede demon stønner under styrken av TEGNET. Vel gjort! Som seier, utstyrt med herlighet, kommer du tilbake fra fienden.
Hele teksten med dens oversettelse finnes på nettet. Se her: http://www.jwmt.org/v2n12/venus.html
Er denne likheten en tilfeldighet? Neppe. Ved siden av
selve innbydelsesbrevet som Christian Rosenkreuz får i versform, står dette
tegn:
Det er John Dees berømte Monas Hieroglyphica.
Og den lille bok om den svarte Venus tilskrives nettopp: John Dee.
Nå finnes denne bok i flere manuskripter. Det er magiske manuskripter som instruerer leserne hvordan man skal utøve ”Venus’ horn”, en rite der man tilkaller de seks ånder som beherskes av Venus, ved hjelp av hvilke man skaper det magiske seglet, hornet og sirkelen av Venus. Seglet av Venus er avbildet, likeså seglet til de seks ånder. Disse merkelige tegn finner vi for øvrig dels igjen i den såkalte Magiske kalender, trykt 1620 med gravyr av Theodor de Bry, samme mann som også publiserte Robert Fludd og Michael Maier.
Det står også i teksten Perfectum Scriptumque Londini Anno MDLXXX. Pridie Nonis Junij. (fullført og skrevet i året 1580, den fjerde juni)
Det betviles av forskningen at John Dee faktisk skrev dette verk, men det er i alle fall i hans ånd (besvergelser). Dessuten trodde Dee at den tiden han levde i, var Venus sin tidsalder og den erkeengelen som hersker over den, er Anael. Denne erkeengel blir også anropt i ”Den hellige lille bok om den svarte Venus”. Uansett: Johan Valentin Andreae (forfatteren av Det Kymiske Bryllup) måtte ha trodd det var John Dees verk, i og med at han også inkluderer hans Monas Hieroglyphica like etterpå.
Historien rundt denne lille magiboken er ytterst interessant og peker også på en eldgammel kult av en mørk gudinne (sml. også Salomos Høysang) som også finnes igjen i den kristne troen i form av den Sorte madonna, en madonna som i middelalderen ofte ble bønnfalt av kvinner for å fremme deres fruktbarhet.
Dessuten er det tegn på at noen detaljer på tegningene på hornet og på Venus’ eller Anaels segl, har et seksuelt innhold. Det gjelder f. eks. disse:
Fra ”hornet” og Venus’ segl i den lille bok om den svarte Venus:
Seglet av Anael – Venus i den Magiske Kalender:
Hva betyr så dette for vårt tredje Rosenkors-manifest: Det kymiske Bryllup?
For det første kan dette ”bryllupet” ha et innhold som har flere lag ved siden av den alkymiske betydningen.
Vi husker kanskje også at hele historiens vendepunkt i Det kymiske bryllup er når Christian Rosenkreuz ser den nakne Venus i slottskjelleren den femte dag. Det er en gåtefull fortelling om Venus’ grav. Teksten lyder slik:
Jeg fant ingen annen i salen og ba derfor min pasje om å føre meg litt rundt i slottet og vise meg et eller annet spesielt. Han var som alltid villig og førte meg snart noen trapper ned under jorden, til en stor jerndør. På̊ den var det festet følgende ord med bokstaver av kobber: Her ligger begravet Venus, den vakre kvinnen, som har berøvet så mang en kjempe for lykken, æren, velsignelsen og velferd.
Dette kopierte jeg og skrev ned i min notatbok. … Men det herligste og mest fornemme som jeg så her, det var en grav som stod i midten. Den var så rikt utstyrt at det undret meg at den ikke var bedre bevoktet. … Deretter viste han meg en kobberdør i gulvet. Her kan vi (sa han) hvis det behager Dem gå lengre ned. Jeg svarte at jeg alltid fulgte ham. Dermed kom vi ned trappen, der var det helt mørkt. Men pasjen åpnet straks et lite skrin hvor det stod et lite, stadig brennende lys. Med det tente han en av de mange fakler som lå ved siden av. Jeg ble ordentlig forskrekket og spurte alvorlig om han hadde lov til å gjøre dette? Han svarte: fordi de kongelige personer hviler nå, har jeg intet å frykte. Nå oppdaget jeg en oppredd, kostbar seng med vakre forheng rundt hvorav han trakk en til side. Da så jeg den vakre fru Venus ligge helt naken (for han hadde også̊ løftet dynen), i slik ynde og skjønnhet, at jeg nærmest stivnet. Jeg vet heller ikke om det var en statue eller om det lå et dødt menneske her, for hun var helt ubevegelig og jeg fikk heller ikke lov å røre henne. Dermed ble hun dekket til igjen og forhenget trukket for. Jeg hadde henne fortsatt på̊ min netthinne, da jeg oppdaget en tavle bak sengen hvor det stod skrevet: Når frukten fra mitt tre er helt smeltet, da skal jeg våkne og være mor til en konge.
Dette skal siden vise seg å være en brøde som – så snart den er oppdaget av kongen – må bøtes med at Christian Rosenkreuz skal avløse dørvokteren som straff. Imidlertid legger Rosenkreuz seg til slutt i et værelse med tre senger, sammen med den gamle herren fra tårnet og Atlas. Deretter avbrytes hele historien og det heter bare: Her mangler omkring to ark i quarto - og han (forfatteren av dette), som trodde han om morgen skulle være dørvokter, kom seg hjem.
Men før avslutningen leser vi en merkelig liten detalj: Men vår gamle herre og jeg mest uverdige måtte ri ved siden av Kongen. Hver av oss bar et snøhvit flagg med et rødt kors. Riktignok ble jeg tildelt den rollen på grunn av min høye alder, for vi hadde begge langt grått skjegg og hår. Jeg hadde også festet mine tegn rundt min hatt, noe den unge Kongen snart bemerket og spurte om jeg var den som hadde kunnet innløse tegnene under porten? Jeg svarte på det mest underdanige: Ja. Men han lo av meg og sa her trengtes heretter ingen prydelse. Jeg var hans far.
Altså har Christian Rosenkreuz en sønn! Er dette den lovete Når frukten fra mitt tre er helt smeltet, da skal jeg våkne og være mor til en konge? Der altså Venus er moren og Christian Rosenkreuz er faren etter å ha sett den nakne Venus?
Dette kan jo faktisk gjenspeile den eldgamle myten som vi allerede møter i Egypt: Isis blir befruktet av Osiris, den ”restituerte”, og føder Horus. En sønn som skal føre oss til det siste stadiet på den pytagoreiske triangelen: der far og sønn er ett i ABN, stenen eller de Vises sten. Eller en frelse gjennom det kvinnelige, feminine – slik som i Gralslegenden – eller i mangt et alkymisk manuskript, der det feminine er ytterst fremtredende.
For videre fordypning i den lille bok om den svarte Venus:
